Våre pionerer:
Til tross for at det ikke finnes systemer for trening og godkjenning av bistandshunder i Norge, så er det mange mennesker med psykiske utfordringer som nyter godt av selskapet og støtten deres kjæledyr gir. Det er lett å kjenne seg elsket og heldig, når en mottar kjærlighet og oppmerksomhet fra et hengivent dyr.
Enkelte mennesker er heldigere enn andre.
Noen av oss har ved tilfeldigheter opplevd at sin helt vanlige hund har noen spesielle særegenheter, at hunden leser eieren så godt at den instinktivt begynner å gi støttende atferd. De er selvlærte spesialister.
Uki var inspirasjonskilden for Neo Vida, hun var en eksepsjonell Malinois som først utmerket seg som sportshund.Men før hun la opp, så valgte hun seg en ny karrierevei. Hun påtok seg jobben med å være min PTSD bistandshund, og jeg var heldig fordi jeg tilfeldigvis møtte denne spesielle hunden. Som villig valgte å hjelpe meg.
Dette har blitt mitt viktigste politiske og personlige prosjekt , å få et Stortingsvedtak som sikrer at også mennesker med psykologiske funksjonsnedsettelser skal ha et tilbud om et enkelt og viktig hjelpemiddel som bistandshund. Jeg ser hvor stor endring det har gjort, effekten er så kraftig - at jeg blir litt rørt når jeg tenker hvilken effekt det kunne hatt om alle de 50 000 menneskene med en PTSD diagnose her i landet fikk et slikt hjelpemiddel.
- Tenk...
Så la oss ikke fordele muligheter for friskliv og mestring ut fra flaks, når både forskning og praksis fra andre land viser så gode resultater som de gjør.
Uki hjalp barn med tannlegeskrekk.
Uki var en sosial hund med et spesielt fokus rettet mot mennesker som var utilpass eller nervøs. Hun elsket å redde engstelige sjeler, fikk mange for evige bestevenner gjennom sin vennlige måte å møte sin omverden på.
En av sine verdens beste venner er et barn som har hatt mye utfordringer med engstelse og angst i møte med helsevesenet. Barnet hadde ikke greid å bli trygg nok til å sitte i tannlegestolen, til tross for mange titalls tilvenningstimer over flere år.
Etter halvannet års forhandlinger med byråkrati, så fikk Uki være med og sette presedens, - og lage en stor endring i et barns liv.
- Hun fikk lov å bli med barnet til tannlegen!
Det varr ingen liten sak, for siden barnets 4-års kontroll og fram til Ukis bistand,6 år senere, så hadde det vært utelukkende nederlag. Barnet fikk bare nye opplevelser hvor angstresponser vokste seg større sammen med vegringer.
Med Ukis tilstedeværelse, så mestret hen endelig. Barnet gikk rolig inn, satt seg ned i stolen og lot tannpleier kikke, sondere, skrape og ta bilder.
Null problem.
Uki har vært med på oppfølgingstimer, og barnet ble etter hvert såpass trygg i tannlegestolen at Uki ikke trengte følge lenger.
Det tok halvannet år på å krangle fram tillatelse til å ha med bistandshund.
I mellomtiden var det et lite barn med angst som ikke fikk helsehjelp og samtidig fikk økt angst for tannlegen på kjøpet.
Vi håper at presedensen Uki satt, vil gjøre det lettere for andre med helseangst å bruke hjelpemidler for mestring.
(Historie og bilde er gjengitt med tillatelse.)
Uki støttet i stort og smått.
Mange dager måtte jeg gå
aleine.
Jeg skulle hatt selskap.
Hadde jeg lånt motet, så hadde det nok ikke tatt så mange år før jeg oppsøkte medisinsk påkrevd hjelp. Eller klarte å benytte meg av tilbudene om hjelp som kom.
Vi fikk 3 år sammen, Uki og jeg.
Første gang jeg trådte inn i hennes hjem så stod hun på litt avstand og betraktet meg. Deretter, støvsugde hun meg helt til bunns, jeg kjente meg faktisk litt sliten og tømt da hun var ferdig med å stå og sanse hvem jeg var.
Derfra.... Så elska vi hverandre gjensidig.
Hun skjønte kjapt at hun skulle utpeke seg som privat barnevakt for meg.
Passet på at jeg ikke ramlet for langt baki løypa, når vi alle var ute og gikk. Eller at jeg ikke ramlet av eget spor i dissosiasjonsverdener, om jeg var aleine.
Hun skjønte lenge før meg selv når et angstanfall var i anmarsj. Da stilte hun seg kjapt mellom beina mine og holdt roen. Inntil kroppen min var ferdig med skjelvinger, pulsen hadde senket seg. Dyttet den kalde snuten sin mot meg, og hentet meg tilbake i nuet. Eksemplene er mange, gjennom årenes løp.
Uki tilførte meg nye nivå av trygghet og mestring, og viste at hun var den perfekte, selvlærte PTSD hunden.
Tenk, å kunne få lov å ha en hund lik henne som hjelpemiddel i hverdagen .
Å kunne ha tillatelsene i orden til at hunden kunne bistått meg i de situasjonene som krever mitt aller ytterste.
Uki stod igjen hjemme og fulgte meg med et bekymret blikk når jeg la ut på ferdsler hun så gjerne skulle vært der og holdt mennesket sitt samlet.
Og jeg presterer - iblant. Da møter jeg mine uoverkommelige hindringer uten mitt hjelpemiddel.
Det koster, og setter meg ute av funksjon. Andre ganger presterer jeg ikke, det blir for krevende alene.
Det koster å ikke klare å mestre også, det gir ringvirkninger på mange plan. Både de som som setter meg ute av funksjon, og virkninger som rammer andre, velferdsstaten inkludert. Det er ikke billig med ubenyttede timer i spesialisthelsetjenester o a.
Uki loset sin bruker på reiser.
Et vanlig symptom blant traumeskadde mennersker, er hypervigilans. Hjernen skrur på full alarmberedskap, og hyperårvåkenheten styrer vei og valg.
Ofte blir ferdsel i det offentlige rom blir en utmattende affære. Alle inntrykk blir saksbehandla på høygir, og den kognitive hjernen må sitte i baksetet.
Å reise kollektivt når jeg er symptomplaget, var betraktelig enklere med bistand fra Uki.
Hun sørget for kontakt, som hjelper meg med å forbli i nuet om det er for mye folk, stress, støy, lys, lukter og lyder rundt oss.
Hun sørget for at jeg ikke ramlet ut i dissosiasjoner, hvor jeg uten henne blir sittende og passere min holdeplass.
Uten henne så hender det at jeg havner på andre siden av byen før hodet registrerer hvor jeg er, og hva jeg holder på med.
Eller, bare bli sittende og vente på toget. Mens de kommer og går uten at jeg enser det.
Alle traumeskadde skulle hatt tilbud om en servicehund.
Men i Norge diskriminerer staten mennesker med funksjonsnedsettelser av psykologisk art.
I strid med loven som sier at det ikke er lov å diskriminere mellom somatiske og psykiske lidelser. Det skal være lik rett til hjelpemidler.